Tilfeldig fakta og merkelige realisasjoner.

I et tappert forsøk på å prokrastinere søvn - av ukjent grunn, puten er en kjær venn -  begynte jeg å bla gjennom bilder av ymse slag og opprinnelse. Noen av disse bildene hadde jeg selv hovedrollen i, og det var en merkelig følelse da det tok en god stund før jeg skjønte at det faktisk var meg jeg beskuet på skjermen. Er det altså slik jeg ser ut?

Det er da aldeles ikke noe problem å identifisere ansiktene til Gud og hvermann jeg har kjennskap til, så hvorfor skulle da denne identifiseringsprosessen av meg selv ta så lang tid? Er da ikke det ansiktet det samme jeg ser i speilet hver morgen, hver gang jeg går forbi en blank overflate, hver gang vinduet på bussen stirrer tilbake på meg?

Jeg vet ikke om jeg kan forklare hvor merkelig den følelsen jeg satt med var. Det var som om ansiktet tilhørte en i min vennekrets. En jeg kjenner og kan navngi uten problemer, men en jeg beskuer, ikke den jeg er. Det føles som tilfeldig pugget fakta. Det er informasjon jeg har tilegnet meg, blitt fortalt, men jeg veit ikke hvordan. Noen har sagt - det ansiktet der, det er Sandra. Det er deg. Og jeg har sagt OK, akseptert informasjon gitt meg - og husket det til neste gang.

Men et eller annet sted må det ha skjedd en glipp. Deler av den informasjonen fortalt til meg og har gått tapt, og i steden for at dette ansiktet for meg et mitt og meg er det heller noen - og jeg vet hvem.

Er det virkelig slik jeg ser ut?

60 grader temperaturforskjell

Fiji og veltrente, dansende menn med praktisk talt ingen klær på er byttet ut med Norge og snø og kuldegrader og med menn med så mye klær at man praktisk talt bare ser nesene deres. Pikerommet er igjen inntatt (herregud, jeg elsker sengen min) og far har kjøpt inn julebrus. I går var hele familien inkludert tantebarn og eks-svigerinne smlet rundt bordet og far hadde drept en middels stor kalkun og stappet den i ovnen. Var nesten som jueaften. Bortsett fra fuglen.

Jeg titter ut av soveromsvinduet og smiler. Der ute er det snø og kaldt og en del av meg gremmes fordi jeg ikke lenger har 40 grader og krystallklart vann med Nemofisker men en annen del smiler. For det ser koselig ut. Og fordi det er hjemme.

Man skulle egentlig fange juletre i dag. Bror og jeg og barna. Ut i skogen opp i trærne, sag ned trærne. Lage bål og grille pøler. Fryse. Kose. Men Jan L. skogeier og bypassen hans syns det var for kaldt. Så da får det bli en annen dag. Så i stedet får man slække i sofaen foran peisen før man drar til Hvaler på konsert og høre på mor synge.

Først: stå opp, liste seg ned på kjøkkenet, rappe kalkunrester, kose.

Bet it doesn't look like this in Townsville atm, guys.

Fiji og homofiliforbud.

Ja. Da var man fremme. Etter en natt paa Brisbae flyplass er det godt aa ha en seng med pute. Jeg blei vindskeiv av aa sove paa en benk. Jeg gleder meg til aa hilse paa den puta etterpaa.

Vi ble kastet ut av flyet og ut i en vegg med varme da vi var vel fremme. Mennene hadde skjoert paa seg og har en tendens til aa bare henvende seg til Fabian merker jeg. Maa legge til at sikkerhetsvakter paa flyplassen verken er like toeffe eller ser like autoritaere ut naar de er ikledd skjoert. Men slik er det nu her.

Vi kom oss gjennom toll og immigration, fikk nok et stempel i passet, og befant oss midt blant masse forvirrede mennesker. En ok+ looking island boy grep tak i oss og lurte paa om han kunne staa til tjeneste med noe. Braatt befinner vi oss paa et kontor med Joe som ringer hotellet vaart og sier de maa komme og hente oss, mens han snakker om den fine "oeya si". Ikke lenge etter har han solgt oss Bula-pass med all inclusive. Egentlig bra deal, med det kan man ta saa mye ferje man gidder mellom oeyene og bo paa hvilket som helst hostell og hotell resort og spise til man blir groenn. All inclusive. Han la ogsaa til at det var lurt aa investere i en svaer flaske med rom - for alle barene i Yasawa syns det er helt greit at man tar med sin egen alkohol - saa lenge man kjoeper blandevann av dem.

Etter dette ble vi kastet inn i en taxi - som Joe betalte for oss - og fraktet til hotellet. Paa veien var det hoener og hunder overalt, og luften lukter en slags mellomting av braatebrenning og grill. Kanskje noen av disse hoenene ikke kom seg unna flammene. Men vi kom oss helskinnet frem og det var ikke dumt med en dusj og litt mat. Fabian tar seg en powernap naa, saa jeg skal snart opp og plage ham til han vaakner igjen. Grenser for syvsoving.

Saa i morgen blir det baattur for skal frakte oss til det borteste oeya i Yasawa. Dette er ogsaa der filmen Blue Lagoon ble filmet, saa Fabian gleder seg som en syvaaring til aa komme seg dit.

For tiden har vi det slik:

Og slik:

..og klager ikke!

Forresten er homofili forbudt paa Fiji. Saa Fabian sliter litt.

Sandra gjør ting hun ikke kan #1

Hat er et sterkt ord. Et ord jeg reserverer til de gangene jeg genuint mener det. I dag er en dag jeg tyr til dette ordet.

Jeg hater å pakke. Men kursiv og bold for å unersrteke hvor ille det er.

Om halvannet døgn går turen til Fiji. Jeg skal hoppe rundt på gylne øyer, sandsurfe og drikke mango colada under en palme med min beste tyske venn i to uker. Ganske allright sier du kanskje? Joda. Klager ikke. Men saken er den. At direkte etter at man er tilbake i Australia drar man til Norge i fire uker. Uten å dra hjemom. Så jeg må i prinsippet pakke til seks herlige uker - hvorav to er i tropisk klima mens fire er på den negative siden av gradestokken. Dette betyr trøbbel. Om jeg ikke klarer å pakke til én destinasjon - hvordan i all verden skal jeg prestere å pakke til to så vidt forskjellige på én gang?

Jeg får angstnevroser og rykninger både her og der bare jeg ser på kofferten der den ligger og håner meg på hyllen i skapet. Vi har aldri hatt er godt forhold. Men - jeg strekker armene modig opp og løfter den ned. Legger den på skrivebordet, sloss litt med glidelåsen og åpner den sakte. Plukker ut undergrunnskart fra London og kaster x-antall kvitteringer fra siste bruk. Prøver å være vennlig med den, spiller litt musikk og kommer med myke ord for å lette stemningen.

Jeg prøver. Det gjør jeg virkelig, men allikevel står jeg der en halvtime seinere med en overpakket koffert full av en haug med klær jeg aldri kommer til å bruke på tur. Jeg er en notorisk overpakker. Jeg må til og med ty til å putte klær i håndbagasjen. Og jeg har ikke pakket sko enda engang. Og kan jeg få nevne - om du ikke har tenkt på dette - hvor fryktelig forferdelig upraktsk det kommer til å være å dra på BACKPACKING men en stor koffert OG en bag på si? Frykter håning fra en eventyrvant tysker påfulgt av anklager om divanykker slik som på New Zealand. Jeg holdt da på å krepere av kleinhet mens jeg står og vifter med haikefingeren ut i veien. Jeg er ikke skapt for slik. Men takk for at du fortsatt vil dra på tur med meg, Fabian.

Jeg hater å pakke. Jeg prokrastinerer til siste sekund. Kanskje er det fordi jeg er så fryktforferdelig dårlig på det. Mor - hvor er du når jeg trenger deg?

Jeg er å finne her de neste to ukene om det er noe.

Hjem til jul. Gief Grans julebrus.

Jeg hadde en slags plan da jeg dro fra Norge. Jeg skulle være der i halvannet år. Jeg skulle ikke hjem i mellomtiden - men jeg skulle få besøk av mor og far og bror. Det er en svært lang flytur, og jeg var fast bestemt på at jeg ikke skulle gjennom den to ganger i løpet av en periode på to uker bare for å komme hjem til et kaldt land og et kaldt folk som snakker morsmålet mitt. Jeg skulle feire jul på kanten av bassenget med palmesus og grillmat. Jeg skulle sippe til en Mango Colada under en palme på Fiji mens mor og far skrapte bilvinduer før jobb. Men slik ble det nå ikke. Brått sitter jeg med en flybillett til Oslo fra Thai Air i hånden. Brått skal jeg rett fra Fiji til Norge og tilbringe fire uker med mor og far og bror og snøen.

Jeg kan ikke påstå det er fordi jeg har hjemlengsel. Jeg har da Skype og telefon og email og internett - vi kommuniserer hele tiden. Jeg kan heller ikke påstå at jeg ikke hadde overlevd å tilbringe julen med noen andre enn de som deler samme etternavn som meg selv. Jeg veit jo de skal komme på besøk. Det er vel kanskje ikke bare på grunn av fars dårlige rygg som hadde sjøldaua etter 3 døgn på et fly tur/retur heller - selv om det helt klart er et salgsmoment. Jeg tror det er fordi jeg ikke ser på verden eller reisen hit som jeg gjorde før jeg dro hit.

Det er da aldeles ikke så langt! Man sitter i lille Norge og ser på kartet. Dit skal jeg flytte sa jeg - og pekte på den andre siden av verden. Det er langt. Det er veldig langt. Der er det kenguruer og slanger og edderkopper så store som et overvektig pinnsvin - det virker så fjernt og så annerledes. Men nå har jeg vært her i over fem måneder. Jeg har reist til New Zealand og Sydney og Brisbane og tilbake til Townsville. Neste uke skal jeg til Fiji. I januar skal jeg til Japan. Og brått virker det ikke så fjernt lenger. Jeg syns ikke det er så langt som vi skulle ha det til for et halvt år siden. Jeg kan ikke lenger skjønne hvorfor jeg tenkte at jeg aldri skulle ta den flyturen mer enn nødvendig.

Jeg fløy da hjem fra Trondheim på helgebesøk med jevne mellomrom. Hvorfor i all verden skulle jeg ikke fly hjem for et månedsbesøk nå? Kenguruene er her når jeg kommer tilbake også. For ikke å snakke om varmen. Og luftfuktigheten.

Så se opp, mor og far. 19. desember inntar jeg kåken igjen. Jeg krever Grans julebrus. For slikt har de ikke i Australien.

Paakledd

Jepp. Her i 2 Crispin Court har vi gått mainstream og lagt kollektivblogg. Sett deg godt til rette, les og ta det inn. Paakledd er alt du ønsker å være og alt du ønsker å lese. Lover.

Om høye levertall og utskeielser. Or lack thereof.

Jeg veit ikke helt hva levertall er, men er visst bra å ha høyt antall - er det ikke slikt? La oss anta dette - uansett om det stemmer eller ikke. Jeg driver i alle fall og sparer for tiden. Reparerer skadene påført av to år i Trondheim. To år og utallige flasker med vin. Vil ikke vite hvor mange.

For her i Australia har det ikke blitt så mange flasker. Vi er fortsatt the foreign kids - og morer oss stort sett med oss selv. Og nye venner vi får - nei, så dæven. Er du norsk du og? Så da sitter vi der - stereotypiske som en gjeng pensjonister i Spania - stuet sammen med våre kjære landsmenn - på den andre siden av kloden og har kun en og annen utskeielse nå og da.

Men når vi først skeier ut blåser vi opp 815 ballonger og fyller stuen med. Vi plasker i bassenget med øl i hånden og finner oss 36 år gamle menn å leke med. Vi drar på byen og danser til hørselen er borte og vi blir sjekket opp av slibrige menn med midtlivskrise på Flynn's mens vi hører på Irsk musikk og drikker billig øl. Vi gjør ting vi angrer på og skulle ønske vi hadde fyllefilter på både Facebook og Skype dagen etter. Etterpåklokskapens lys er noe dritt. Vi avverger slåsskamp i huset og mister 10 000 dollar. Så sørger vi for at 10 000 dollar kommer til rette igjen. Vi møter boys på byen som har hundenavn. Gjerne to på en kveld for å være sikker. Vi gjemmer oss bak hverandre for han fyren som ikke tar et hint og som fortsatt står der dere danset etter at du "har vært på toalettet". Vi er strenge mot hverandre når vi vifter med følelser og sikler på menn vi ikke kan få eller ikke burde ville ha. Vi sitter på rekke og rad og sikler på menn vi gjerne vil ha. Vi er slibrige og breiale. Lager masse lyd, ler mye og synger høyt og grusomt.

Men alt for sjeldent. Nå er det ferie. Og vi driver bare dank. Jentene er fattige, og sparer opp til en heidundranes fest i stedet for "hver helg og nårsomhelst hvorsomhelst"-taktikken vi førte i Trondheim. Leveren min er lykkelig for pausen, men rastløsheten begynner å melde seg. Til helgen braker det løs - og da skal kjolen være kort, latteren sitte løst og vinen flomme. Join us. Vi er morsomme. Sånn innimellom.

Grubling.

Jeg syns verden er litt skummel og sånn. Veit ikke helt hva den vil med meg - men heller ikke helt hva jeg vil med den. Eneste jeg veit er at jeg vil ikke vokse opp. Jeg har en 21 år gammel Peter Pan i meg som rett og slett ikke klarer å forestille seg selv som en ansvarlig voksen med 8-4 jobb, regninger, gjeld og bekymringer. Han sitter der og nipper til en flaske vin - glass en unødvendig når man ikke er voksen med jobb, regninger, gjeld og bekymringer og sånn - og tenker på hvordan i all verden han skal skaffe seg jobb når han er ferdig med å studere.

For Peter har det fryktelig behagelig nå. Er nå litt drama her og der. En og annen disput som må løses men det eneste han egentlig har å tenke på er å stå opp for å rekke forelesningen som begynner klokken tre. Det kan Peter klare.

Og han gjør det OK+ på skolen. Han kommer hjem til Wendy og de andre barna og tuller og ler og koser i stuen dag ut og dag inn. Men tiden går så altfor fort. Snart er det øverste kammeret i timeglasset tomt for sand, og da strekker Lånekassen sine lange fingre ned i lommeboken til Peter og gir seg ikke før det er tomt.

Så Peter bruker kveldene sine på å gruble. Men det er vanskelig - for hjernen hans har trøbbel med å gi slipp på sånn han har det nå.

NZ, haiking og leoparder.

Vel, da sitter man i Wellington. Endelig er det spring break, og jeg har tatt turen til New Zealand for aa tilbringe en uke med Fabian. Vi har naa reist over toppen av den soendre oeya, og vaert i Golden Bay og Wharakiki beach og Archway Islands bl.a. Vi bodde paa verdens trivligste hostell hvor menneskene var skummelt hyggelige og selve stedet var som aa vaere paa besoek i noens hytte. Og man bare stirrer og stirrer for alt er saa pent aa se paa. Fabian var storfornoeyd, for han fikk staa foran kameraet masse - som han liker - og han fikk se Archways Islands - som han har googlet i lange tider. Bilder kommer selvfoelgelig - naar jeg er tilbake i Townsville.

I morgen er det videre opp den nordre oeya. Vi skal til Lake Taupo og saa opp til noen huler som har glow worms i seg. Jeg bare haaper ingen av dem detter i kloefta mi. Da doer jeg litt i sjelen min tror jeg. Men Fab sier de har sitt eget personlige nett, og ikke detter noe som helst sted, saa vi faar stole paa ham.

Dagen i dag har vaert spesiell. Vi maatte levere tilbake leiebilen vaar i Nelson, og saa ta bussen til Picton hvor fergen til Wellington gaar fra. Men den gang ei. For det skulle vise seg at leiebilmannen tok feil - det gaar altsaa ingen busser til Picton paa tirsdager. Fail. Saa da stod vi der uten fremkomstmiddel og over middels mye baggasje mellom oss to. Fabian er en eventyrlysten fyr, og foreslaar umiddelbart aa haike. Jeg googler skeptisk til jeg innser at det ikke er stort annet valg - om vi ikke vil betale for en 2,5 timers taxitur. Saa da trasket vi opp til hovedveien og saa veldig uskyldige og bortkomne ut. Jeg er ingen haiker. Jeg foelte meg ustyrtelig dum der jeg stod, og lot tommelen til Fabian ta stoeyten. Til slutt plukket et par oss opp, med en saerdeles moekkete bil som saa ut som om hele NZ's sauepopulasjon hadde vandret gjennom. Men man kan ikke vare kresen. De skulle desverre bare 20 min bort i gaten, men man tar hva man faar. 20 minutter seinere og i midten av ingenting omringet av gress, gress, mere gress, ca 17 328 sauer, 56 hester, 72,4 kyr og et lastebilstopp var det min tur til aa vifte med tommelen. Jeg kan ikke beskrive hvor fantastisk dum jeg foelte meg. Det ligger aldeles ikke i min natur aa haike! Men jeg beit det i meg, og Fabian satt paa bakken og lo av mine utsagn over hvor ukomfortabel jeg foelte meg. Han er backpakkeren, mens jeg er brat fant vi ut. Og som hellet skulle vise seg - plukket en engelsk dame oss opp noen flaue tommelvift seinere. Og haha til deg, Fab - hun hadde ikke plukket opp deg alene. For du saa bomsete ut.

Denne roedhaarede, ubeskrivelig bleike engelskdamen skulle helt til Blenheim. Nesten fremme. Saa mens jeg sov av meg bilsyken satt hun og Fab og snakket om backpacking og varme kilder mens jeg fikk meg meg ett og annet ord mellom forsoekene om aa ikke kaste opp i leiebilen hennes. Om du tror trollstigen er ille har du ikke proevd aa kjoere over fjell i NZ i bil uten AC. Balansenerven min fikk spader og angstnevroser. Vel fremme i Blenheim, uten aa rope paa Rolf eller elgen eller hvem naa enn man roper paa, satte damen oss av og kjoerte videre i soeken etter Burger King. Hun var sulten. Saa da tuslet vi nok en gang bortover hovedveien etter et passende sted aa utlevere oss selv og tomlene vaare. Denne gangen tok det overraskende kort tid, og en eldre herremann med tidenes posheste britiske dialekt slapp oss inn i bilen sin. Han skulle til fergen, og det passet utmerket.

Som saa mange andre mennesker som plukker opp folk langs veien, hadde denne herremannen en enorm trang for aa snakke. Han var foedt og oppvokst i Zimbabwe, og fortalte om sitt liv som leopardjeger. Ja. Leopardjeger/ta med rike engelskmenn paa safari og la dem skyte, men de var visst daarlige, saa man maa paafoelgende dra ut og skyte dem en gang til for herremennene bommet visst. Og man fikk innfoering i politiikkend er, som til syvende og sist tvang denne mannen og hans kone til aa flytte fra landet da det rett og slett ikke var sikkert lengre. Og han fortalte om denne situasjonen saa man paa en maate fikk foelesen av at det var synd paa ham, for han var umaatelig sympatisk, men paa en annen maate tenkte man at han var en hvit mann som veldig godt visste han var en hvit mann i Afrika, og at det var de hvite sin fortjeneste at landet hadde det bra, men naar de flyktet landet gikk det nedenom og under - for det var de som var limet som holdt det hele sammen. Nuvel.

Men til fergen kom vi - noen historiske fakta rikere. Og saa har vi tuslet rundt i forblaaste Wellington som jeg foroevrig godt kunne tenke meg aa tilbringe mer tid i. Hosteller funker fint, og damen vi deler rom med er rar. Alltid mange merkelig karakterer aa finne paa slike steder.

Saa naa er det sengetid, og i morgen reiser Baier og Heier paa flere eventyr. Og skal ta flere bilder. Av pene New Zealand og en tysker med enormt eksponeringsbehov!

PS! Google Golden Bay og Archway Islands. Kinda great.

Løk og fiskeboller.

Da jeg flyttet til Trondheim hadde far en plan for meg. En jobbmulighet. Unik som sådan. Far kjenner nemlig halve Norge. Det føles i alle fall slik ut når man er på tur med ham – uansett hvor man befinner seg i vårt langstrakte land er det annethvert minutt noen som sier hei og lenge siden sist og klapper ham på skulderen. Og disse menneskene, dette folkeslaget av mennesker som kjenner Jan Evensen, de er tilfeldigvis også en del av Norges matindustri. Så far har kontakter. Overalt. I Trondheim også. Med mat som sitt geskjeft.

Mannen i Trondheim var vissnok veldig hyggelig. Far passer alltid på å besøke ham når han er i omegnet, og pleier bekjentskapet med skulderklapp og kaffe. Mannen sin bedrift var visstnok ikke langt fra der jeg bodde under mitt to år lange opphold i byen der karsken flommer som vann i Glommas utløp, så det passet perfekt. Og hva skulle jeg da gjøre i min potensielle jobb lurer du kanskje på? Hva i all verden gjør bedriften til denne karskbefengte, bartegrodde, skulderklappende mannen på Lade? De skreller løk. Og kutter løk. Og putter løk i poser.

Om poteter er jordens epler er løk – ja, jeg kommer ikke engang på noe å sammenligne det med, for ingenting til måler opp til avskyen jeg føler for denne gule eller røde lille illeluktende klumpen som får folk til å grine og meg til å grøsse. Bare tanken på å sette tennene i løk får det til å vokse grønne hår på ryggen min. Den konsistensen, den lyden som går gjennom skallen når du tygger på en bit løk er verre enn kritt på tavle og loff på tallerken noen gang kan bli. Frels meg fra det onde! Og med det mener jeg muligheten for å stå foran en trekasse i to år og skrelle disse utyskene. Ellers takk, far.

Vi har samtaler om hva jeg har lyst til å gjøre når jeg er ferdig med fotoutdannelsen min. Jeg forteller at jeg vurderer å studere journalistikk eller i alle fall noe skriftlig av et eller annet slag, og far begynner igjen med vendettaen sin. Dra til Volda! Han skjønner ikke for sitt bare liv at jeg velger å dra til Trondheim eller Australia eller hvor som helt egentlig for å slippe gudsforlatte Volda. Jeg er sikker på at den mannen satt ved siden av sengen min om natten når jeg sov en stund og hvisket ”Volda” inn i øret mitt om og om igjen. Hjernevasking på høyt nivå. Men jo da – riktignok har høyskolen i Volda en linja som kunne vært passende for meg og mine skriblerier, men far har baktanker. At de har hva jeg vil er kun bonus for herr Evensen.

Disse menneskene hvis liv far til stadighet infiltrerer bor nemlig i Volda også. Så her er det også jobbmuligheter må du skjønne. Det er ikke løkskrelling forteller han meg med et stort utropstegn bak. Jaha? Ikke det? Da må det jo være bedre. Alt er bedre. Kanskje det er en kontorjobb, jobb som servitør – hva som helst bare det ikke innebærer at jeg må skrubbe meg med lut og rødsprit for å få bort lukten av dagens arbeid. Far ser på meg og annonserer stolt: Jeg kjenner en mann. Han driver et firma i Volda. Hva syns du om å rulle fiskeboller på Volda Fiskemat? Gliset hans er ubeskrivelig. Han mobber, og han veit det. Men det er ikke det verste. Det som svir og som gjør at jeg får et mentalt bilde av meg selv som står og slår hodet inn i en gipsvegg til jeg ser naboen – er at han innerst inne er alvorlig. Han kan virkelig skaffe meg jobb der.

Jeg kjenner innvollene mine snur seg halvannen gang. Jeg er sær på mange ting, jeg spiser verken sau eller ost som ser ut som den kan brukes som penicillin, men fisk er ikke en av tingene jeg er sær på. I noen former egentlig (med forbehold). Men jeg har traumer jeg ikke vil oppleve igjen. Det er visse ting man rett og slett ikke vil vite hvordan blir til. Dette oppdaget jeg da jeg i ung (yngre) alder jobbet på et gatekjøkken og skulle fylle på softismaskinen. Fikk du et flash av 17. mai i hodet ditt nå? Med kjole, dress eller bunad på og sprekt pølse i lumpe eller brød, hva enn din preferanse er, og en softis med far og mor og barn etterpå. Min illusjon om lykken ved softis brast som en ballong mot en knappenål den dagen jeg skulle åpne kartongen og helle den ufrosne, lett flytende væsken opp i hullet jeg for øvrig var alt for kort til å nå. Om du ikke har sett softis før den er frossen – unngå det, og behold dine rosenrøde 17. maifantasier.

Jeg skal spare deg for detaljene, men i grove trekk ligner det en blanding av melk og fløte som er blandet lett sammen og har stått på benken i ca fire uker. Et herlig syn, og følelsen av klumpene som en etter en renner ut av åpningen i kartongen er ubeskrivelig kvalmt på en slik måte som bare forsømte meieriprodukter kan være. Om ikke dette er nok, flyter det på toppen også en herlig, gulaktig væske som har skilt seg fra resten, og ligger der og skvulper selvgodt mens den ler av de små barna som ikke veit hvordan det ser ut etter en behandling i kuldegrader. Fikk du lyst på en i kjeks eller beger nå?

Etter dette har jeg blitt enig med meg selv at jeg for alltid skal unngå å finne ut av prosessen om hvordan noe blir til. Jeg skal leve lykkelig uvitende og godtroende, upåvirket av informasjon som lager en bulk i denne tilværelsen. Av den enkle grunn tror jeg ikke at prosessen med å lage fiskeboller faller under kunnskap jeg vil ha med meg videre i livet. Beklager igjen far – men Volda i seg selv er grunn nok til å ikke dra dit, om ikke du skal slenge på noen fiskeboller på toppen. Jeg har ikke spist softis siden den gang da, og når jeg omsider returnerer til kongeriket Norge har jeg ingen intensjoner om å ikke kunne ha en boks fiskeboller som krisemiddag.

Dersom du møter noen du kjenner når du kommer og besøker meg Down Under, tar jeg flipfloppene i hendene og løper til Uluru. Jeg tviler sterkt på at noen verken skreller løk eller ruller fiskeboller i en ørken. Forhåpentligvis. Men jeg må jo like deg for at du prøver.

2!

Jeg har et problem.

Jeg har et problem. Et relativt stort problem som verken kan løses av krystallkuler eller horoskop. Det har seg nemlig slik at etter endt bachelorgrad i fotografi har jeg lenge erklært at neste steg for meg er journalistikk i Oslo. Dette for å skaffe flere bein å stå på i lille Norge som nyutdannet og jobbsøkende. Man tror og har blitt fortalt at da – ja da er det meget enklere å skaffe seg jobb. Når man er en slags blekksprut. Så hvorfor ikke. Jeg liker å skrive. Jeg tror det kanskje kan være en liten sjanse for at jeg kan bli flink til det også – men det som bekymrer meg – det som er elementært i enhver journalists blotte eksistens – det mangler jeg! For det faktum at jeg ikke hadde blitt samfunnsengasjert om du hadde tredd en Mauser i navlen min kan jeg aldri komme unna.

Jeg hadde en åpenbaring om dette problemet for et par år siden. Et snaut halvt år etter å ha flyttet til Trondheim satt jeg på rommet mitt og utforsket det flotte universet vi liker å kalle internett. På en nettside for fotografi og andre kunstneriske uttrykksformer hadde en medstudent fra året over meg lastet opp et bilde. Ja, det var nå fint og flott, dog litt spesielt tenkte jeg. Bildet viste en mann med en del sedler i munnen, pent og pyntlig tatt i et studio med relativt snasent lys. Hjernen min prøvde ikke engang å koble at dette kanskje kunne være en kommentar til samfunnet eller hendelser deri – før jeg leste fotografens kommentar under bildet. ”Om du ikke skjønner hva dette bildet handler om har du ikke sett en eneste nyhetssending på et halvt år.” Jeg ble helt stille. Tenkte så det knaket i hjernebarken. Men nei. Jeg skjønte ikke hva det handlet om. For jeg hadde virkelig ikke sett en nyhetssending på et halvt år. Forskrekket over min manglede innsikt skrudde jeg av musikken som fylte de ti kvadratmeterne som utgjorde rommet mitt på den tiden og slo på televisjonsapparatet. TV Norge hadde fin timing, og jeg ble møtt av nyhetsvignetten. Det var slik jeg fikk vite om finanskrisen.

Nok en gang skal jeg prøve å overføre skyld og forklare dette problemet ved å rette oppmerksomheten til roten av alt vondt, roten av all vranglære og tvangstanker, grunnlaget for alle rare fakter jeg har og noen gang kommer til å få – mor og far. Kanskje mest far i denne omgang – for den mannen har et problem. Kjære far. Du har ødelagt meg.

Så lenge jeg kan huske har far timet og tilrettelagt et helt unikt program for nyhetssendingene. Med bytting frem og tilbake mellom x-antall kanaler klarer den mannen å se på nyheter kontinuerlig i mange timer – til min store fortvilelse. Og det spiller ingen rolle at kanalene stort sett har det samme å komme med eller at dette maratonet på slutten inneholder reprise av sendingene som var da det først begynte. Nei, nei. Det kunne jo hende det var en liten endring. Så da satt jeg der – og hadde ikke noe jeg skulle ha sagt og ble tvangsfôret med verdenskriser, mord, voldtekter og alskens elendighet. Det var enten nyhetsmaraton eller lekser. Etter en stund ble det lekser. Og så fikk man TV på sitt eget rom og slapp å rømme ned i bøker når man hørte hello-damen på NRK til min store fortvilelse erklære at det var tid for dagsrevyen. Det sitter til dags dato en liten autist og gynger frem og tilbake i hjernen min når jeg hører åpningsmusikken. Så når jeg da barrikaderte meg på rommet mitt rundt nyhetstider og når jeg omsider flyttet for seg selv mange mil unna far og fjernkontrollen måtte jeg ikke lenger se på, og det å ikke måtte ble på en måte en slags befrielse – som igjen til slutt ble en prinsippsak. Må jeg ikke, skal jeg ikke. Og det gjorde jeg ikke. Jeg har mer eller mindre levd lykkelig uvitende om hva som skjer rundt meg.

Men nå sitter jeg her. En god del år seinere – med null interesse for aviser og nyheter. Og hva vil jeg? Jo, jeg vil utdanne meg i et yrke som produserer nettopp dette jeg har gjemt meg for i mange år.

Så da får jeg finne på noe annet lurt. For hvor enn mye jeg prøver begynner autisten å vugge bare ved synet av vg.no i url-feltet. Om det finnes noen der ute som har en fryktelig god løsning på dette problemet jeg har skapt og fostret frem gjennom årenes løp, lykkelig uvitende om hva jeg kom til å ha lyst til å gjøre i en alder an 21 – send det gjerne i en forseglet konvolutt merket: Skjebnens ironi.

Interwebs

Hurra-uhr. Man har internett i huset! Og man har norsk tastatur igjen. Macen min er lykkelig.

Oj. Skolen har begynt. Man har lekser! Lekser! Hva i all verden? Lugge meg selv i håret og dra meg i nakkeskinnet. Komme inn i gamle rutiner, organisere kalenderen. Skrive inn deadlines og være flink pike og gjøre det man skal.

F.eks. er det ikke ideelt å gå ut på cheap tuesdag når man har skole klokken ni dagen etter - men du verden, så festlig. Takk til far for flotte gener som gjør at dette faktisk går helt greit. Og takk til sengen min som jeg sov fryktelig godt i natten etter.

Det går fint, det går flott, det går bra. Man savner litt, og man skulle gjerne fikset litt, men slik var det nå i Trondheim og.

Vi har en bushbaby i palmen vår. Den er søt og heter Truls.

OK+

Jeg sitter paa internettcafe paa et kjoepesenter. Har kjoept bikini til bruk i bassenget vaart. Har en tysker ved siden av meg, han ler av rare ting han leser paa nettet. Vi har en oppgave i dag, et maal. Og vi har akkuratt fullfoert det. Nemlig aa bestille flybilletter. Flybilletter til hvite strender og palmer og vakre omgivelser. 2. desember drar vi til Fiji i to uker, og jeg maa si jeg gleder meg. Saann typ veldig. Fabianaramadrama og meg paa tur. Tenk paa meg naar du maa skrape bilvinduet for is om morgenen. Da sitter meg med en mango colada i haanden paa en kritthvit strand og dypper beina i havet. Helt greit liksom. OK+

Hvor skal alle sammen?

Hvor skal alle menneskene? Alle de menneskene man går forbi på gaten, som sitter på bussen, som er i bilen foran deg, som lager kø i butikken – alle de menneskene man så vidt legger merke til, de menneskene man glimter bort på, men som man egentlig ikke ser på. Man veit ikke hvem de er, hvor de kommer fra, hva de tenker, hva de heter. De er statister i livene våre. De er fyll, isolasjon, pynt. Ikke relevante på noe vis, men allikevel der. Men ingen spør. Ingen går bort og slår av en prat. Ingen tar seg tid til å bli kjent med statistene, nei det ville vært rart. Det ville brutt mønsteret man er vant til – fremmed er ukjent, fremmed er farlig. Man unngår farlig. Det har man da lært fra ung alder. Jeg har det med å prøve å finne ut hvem de er for meg selv. Lager historier, gir dem liv. Tar de ut av statisttilværelsen og inn i hovedrollen. Hva gjør de? Hvem er de? Jeg er også noen sin statist, og uviktig i hverdagen.

Mennesker gjør mye når de tror ingen ser. Små, private øyeblikk som de ikke tror de deler med noen andre. Se på mennesker som sitter på bussen når du står på holdeplassen. Se på menneskene på holdeplassen når du sitter på bussen. Se på mennesker via refleksjonen i vinduet på T-banen – hva er det de tenker når de stirrer ut gjennom vinduet? Hva sier de når de beveger munnen og snakker stille med seg selv? Er det det samme som det jeg tenker? Har disse menneskene de samme bekymringene som det jeg har?

Jeg tror det er lett å føle seg ensom her i verden. Som at du er den eneste som føler sånn og slik, som at du er den eneste som har opplevd det og det, og at du er den eneste som ikke tør alt det de andre gjør. Men i bunn og grunn tror jeg vi er mer like enn vi vil innrømme. Vi er koblet på samme måte, har de samme primitive instinktene og behovene. Vi kan ha forskjellig status og livskvalitet, andre forutsetninger for å komme oss gjennom denne labyrinten av et liv vi lever, men alle finner allikevel utgangen og løsningen. Vi sitter alle og snakker med oss selv på bussen. Vi stirrer alle gjennom vinduet og tenker på dagens hendelser og angrer i etterpåklokskapens lys. Vi gruer oss alle til konfrontasjoner og ubehageligheter. Allikevel kanskje noen mer enn andre.

Jeg befinner med i et fremmed land. Et fremmed kontinent med annen regjering, annet klima, andre skikker og tradisjoner. Allikevel oppfører folk seg likt når de er alene. De stirrer ut i intet, ut i ødemarken, ut i byen, inn i seg selv. Men går du forbi noen på gaten her, stiller du en fremmed et spørsmål, ser du forvillet eller bortkommen ut – kommer folk bort til deg. De snakker med deg. De frykter ikke. De bryr seg om statistene, de spør og graver, de er vennlige og hjelpsomme. Man er ikke statist her. Man spiller en birolle.

Men det er merkelig for meg. Uvant. Jeg kommer fra kalde Norge. Et land hvor mesteparten av gradestokken over 30 grader er urørt av kvikksølvet, og menneskene bærer kulden året rundt. Jeg er ikke vant til at folk kaller meg love og darlig rett som det er. Jeg er ikke vant til at alle spør meg hvordan jeg har det hele tiden, at bussjåførene er hyggelige og hjelpsomme, at selv gatefeiere vinker og smiler. Hva er dette for et merkelig land? Og hva for et merkelig land kommer jeg fra hvor menneskene ikke oppfører seg slik?

Jeg vil ikke bli sett rart på når jeg kommer tilbake. Jeg vil ikke bli fratatt birollen og degradert til statist igjen. Jeg vil ikke at folk skal slutte å kalle meg love. Jeg vil for alltid ha naboer som ønsker meg velkommen til nabolaget – som banker på døren og minner oss nyankomne om å sette ut søppelkassene våre fordi det er onsdag. Jeg liker at folk spør interessert om snøen og isbjørnene fra Norge, og som himler med øynene når vi forteller om mangelen på medmenneskelighet og interesse nordmenn i mellom. Jeg liker å bli sett i mengden, at folk flest ikke plasserer meg i bakgrunnen og glemmer meg, gjemmer meg. Jeg skal sørge for å lage plass til birollene når jeg kommer tilbake. Sette et eksempel, tine nordmennene én etter én. Jeg begynner med meg selv.

Hai i bassenget og maiiis i moiin.

Poolboien vaar har ikke speedo og glinsende muskler. Han har veiarbeidertoey og refleks. Men han ga oss hai i bassenget. En poolshark som suger opp boess og palmer og slikt. Den er soet og heter Gunnar.

Mannen paa skolen forteller oss om minors og majors og alle rare ting vi ikke skjoenner. Vi har en Alexander som er en 60 aar gammel dame. Hun var morsk, men bare foerst. Naa er hun koselig.

Man savner aa hoere maiiiis i moiiinn, men bare litt. Man er glad man naermer seg en vanlig hverdag, og man liker menneskene som ryker hengekoeyen og som kommer med peptalks og som faar det tilbake.

Man skal besoke internettdamen som gir oss bedre tilbud enn guttene fikk, og man maa huske pass og bankkort og bevis paa at man bor der man bor. For vi bor faktisk der. I 2 Crispin Court, 4817 Queensland.

Man sier at man bor i Tropical Queensland - the Sunshine State alt for mye, men det gjoer ikke noe. Man blir ikke lei av det. Man putter ogsaa fail inn i alle ord og faar folk til aa sprute ut oel av latter.

Man har fest paa verandaen og drikker fruity gay punch. Man handler saa mye i en butikk at man ikke kan dra tilbake paa en mnd. De begynte aa se rart paa oss. Men man mangler bare sofa, naa.

Man setter pris paa meldinger om savn, man vil gjerne ha fler. Og man trenger Norwegian for Dummies-bok til tyskere som vil laere norsk. Ich habe muckenstich auf meinen sonnenbrand. Elns.

Hus og skrutrekker og saann.

Da var man i hus. Man har handlet moebler og kjoeleskap og mannen kommer med det i morgen. Man har vaskemaskin ogsaa. Og man faar rabatt i butikken fordi vi er saa likanes for aa si det paa Fredrikstadsk. Naa begynner snart orientation week ogsaa, saa naa begynner virkeligheten aa snike seg inn paa oss. Men ikke helt enda. Man sitter fortsatt paa verandaen i hengekoeyen og titter ut over bassenget og hagen vaar men boken paa fanget. Man drikker fruity gay punch med tyskeren, og man sender sentimentale meldinger til mennesker. Man bekymrer seg, og man ringer og prater. Det hjelper. Og man har snille nye venner som hoerer paa og som spooner med deg paa en altfor liten luftmadrass for to personer. Men det gjoer ingenting.

Man ligger paa stuegulvet pg planlegger hvor sofaen skal staa, og man maa ut og finne skrutrekker for skrivebordet er flatt enda. Man trenger mye rart, og man handler masse og laaner tralla til Sam, selv om de var skeptiske. Man syns det er merkelig hvor hyggelige alle er, og hvor imoetekommende og hjelpsomme de er mot oss. Man liker det. Men man liker ikke screamers. De har tynne bein og er slitsomme. Men det kan man forklare seinere. Naa skal man spise frokost og kose.

Sandra i Oz!

Da var man fremme. Man har snakket om det lenge. Man har forbannet vinter og kulde og snoe og holke og man har brekt tenner paa isen. Man har brukt det som troest, og man har gledet seg. Man har telt ned dagene, og man satt lenge paa fly naar telleren sto paa null. Og naa sitter man paa internettcafe i Townsville, Queensland som ikke har aircondition. Takk for den. For her er det vinter - paastaar de. Folk gaar med lue og vinterstoevletter, mens vi nyankomne gaar rundt med kjoler og akkurat saa mye kler saa man er anstendig.

For tiden bor man paa hostell. Vi fire jentene deler som, og guttene deler et annet. Til sammen er vi aatte fra Trondheim som har reist ned hit - selv om det bare er den harde kjerne paa seks som bor paa hostellet. Vi har til og med faatt en venn. Han er fra tyskland og uttaler skinke veldig bra.

Man har vaert paa campus og faatt masse informasjon - for mye informasjon. Hjernen min kapitulerer. Man skal skaffe eiendomsmegler og hus, helst med basseng, og man skal nyte de neste fjorten dagene - foer skolen begynner. Man har mye aa gjoere, og kort tid aa gjoere det paa. Eller har man det? JEg skal vaere her i halvannet aar! Det har ikke gaatt opp for meg enda!

Sympati for såre neser.

Jeg er sjeldent syk. Sjeldent forkjølet, men når det først kommer, treffer det meg hardt. Luftveiene mine har problemer nok fra før av, om ikke de skal tettes igjen ekstra av alskens ulumskheter forårsaket av denne forkjølelsen. Oksygenmangel? Litt. Jeg har også hostet frem en ganske snasen hodepine, og er vel ikke lenge før jeg hoster på meg ribbensbrudd, eller i alle fall brist.

Jeg hoster og snufser. Har funnet frem Lambi med balsam for såre neser og Mentholatum fra sist jeg var slik. Lå begravd i nattbordet. Det er nemlig mors kjerringråd - smør mentholatum på den såre nesen - og den blir fin igjen. Smør Mentholatum under føttene før du legger deg, og du hoster ikke hele natten. Alltid et mareritt når hun gjør det hjemme i Fredrikstad. For hun står gjerne på toalettet i første etasje og smører bort hosten. Hvilket resulterer i at gulvet blir glatt som en ål. Åler er visst fryktelig glatte har jeg hørt. Heldigvis er ikke toalettet nede så fryktelig stort, så jeg må stå og spenne fra med et bein i hver vegg, og klamrer meg gjerne fast i hyllen også mens jeg pusser tennene med det resterende, operative lemmet. For noe annet forsøk på å stå oppreist etter at mor og gulvet er smurt inn med Mentholatum er bare å glemme. Jeg tenker på deg mens jeg gjør badet helsefarlig for han stakkaren som bor sammen med meg.

Jeg føler jeg har rett til å syns litt synd på meg selv på dager som dette. Litt. Bare litt. Man føler seg bedre når man klager litt. Det er også på dager som dette man tenker tilbake til da man var syk som liten og var hjemme fra skolen. Man krabbet ned trappen, la seg til rette i sofaen med dynen sin over seg - og så kom far med Donald, Pepsi og skolebrød. Som tidligere nevnt husker ikke undertegnede mye fra barndommen, men dette er noe som sitter. Søte pappa. Nå skulle du vært her og passet på meg som bare du kan.

Kjære Arne Fjellanger.

Kjære Arne Fjellanger, hvor enn du befinner deg nå. Jeg vil gjerne ta meg tid til å fortelle deg at jeg setter pris på ditt arbeid i Sahara. Ditt arbeid der fra 1984 til 1987 er til stor inspirasjon for meg. Jeg skjønner jo det at du lider av coconuphobia, og at det er bakgrunnen for dine handlinger - men det har hjulpet meg veldig med min zoophobia. Kan vel presisere at min zoophobia begrenser seg til kameler - ikke dromedarer - nei, kameler. Stygge, lange dyr med to pukler som vagger rundt og tror de er veldig spesielle fordi de kan lagre vann i klumpene sine, og som knegger og ler og kneler av latterkrampe mens de flagrer med leppene til allmenn beskuelse. Fy på seg! Stygt å le av turister. Men jeg er den siste som ler når dere ligger der med innskrumpede pukler og sand i munnnen på desperat jakt etter vann - men, nei! Det var en hallisunasjon. En luftspeiling. For Arne var her og fjernet oasen din med Jonsreden sin. Nå kan dere angre på at dere ikke fulgte evolusjonen som dromedarene og nøyde dere med én pukkel, nå!

I alle fall. Jeg hørte om ulykken din, Arne. Et sløvt sagkjede som hang seg fast i palmen - og som påfølgende skøyt en kokosnøtt med høy fart på din høyre arm så den brakk på tretten steder og måtte amputeres. Jeg kondolerer - og skjønner det kan bli vanskelig å fortsette ditt arbeid med å fjerne de hersens palmene med kun én arm. Såvidt jeg veit har enda ingen motorsagprodusenter utviklet en enarms motorsag egnet for palmer i Sahara og andre steder der disse utyskene vokser. Jeg kan imidlertid glede med at jeg er her for å hjelpe deg i jobben med å verve en ny sagfører - som kan hjelpe deg på din ferd mot en palme- og kokosnøttfri verden. Jeg kan gjerne være personen som hjelper deg - men i og med at jeg ikke har førerkortet blir det vanskelig for meg å kjøre jeepen din i ørkenen, også har vi dette lille med de 14 resterende kamelene som får meg til å grøsse langt inn i ryggraden. Når de er utdødd har jeg vel kanskje tatt lappen - og jeg er mer enn villig til å være din høyre hånd. No pun intended.

Så Arne! Forkjemper for et tørt Sahara, en kokosnøttløs verden og kamelfrie tilstander - la meg høre fra deg! Så skal vi sammen sørge for at barn for all fremtid skal slippe skolebrød med kokos på.

- Sandra

Helt greit i grunn.

Jeg titter ut av vinduet mitt. Det er ikke en vakker utsikt. Fra soverommet har man industribygg som syns det er fint å slepe containere bortover asfalten før fanden får sko på beina eneklte dager, kjøpesenter og voksenopplæring. En gang brant det der. Da vekket jeg Veslemøy, så satt vi på rommet hennes og så på infernoet mens det luktet bål og flammene lyste opp Lade. Merkelige meg fikk lyst til å gå i skogen og tenne bål og grille pølser og spikke grillspyd og lage hytter av granbar slik man gjorde da man var liten og var med tømmerhoggermor i skogen. Merkelig hvordan noe tragisk kan minne deg om noe koselig.

Fra kjøkkenet ser man Tyholttårnet, kirkespir og hus. Man ser også taekwondosenter og mennesker med hvite drakter som skal dit for å få blåmerker. Også ser man snarveien - den lille isbelagte bakken som så mange sliter med liv og lemmer for å komme seg opp. På denne tiden av året hadde det sannsyligvis tatt kortere tid å bare gå rundt. Men mennesker er vel koblet slik. Vi veit det er kortere - ergo tar det kortere tid. Spiller ingen rolle om man bruker et kvarter opp bakken og kaver seg frem og griper tak i kvister og kvaster og lyktestolper og forbipasserende med brodders ryggsekker og andre løse deler. Metervis er det jo kortere.

Inne er det litt rot. Mennesker har vært på besøk. Man har lagd mat, og ikke alt har havnet i oppvaskmaskinen. Noen brev her og der. Uviktige saker egentlig. Men bedre enn at postkasen er tom. Det syns jeg er litt trist. Jeg trodde jeg var voksen nå? Og voksne mennesker får post, gjør de ikke det? Er det postverket eller verden sin måte og fortelle meg at jeg kan klamre med til ungdommen litt lenger?

Det gjør meg egentlig ingenting. Jeg har det fint slik jeg har det nå. Hvilke bekymringer har jeg, da? Jeg går på skolen. Tar bilder. Går på jobb. Har én regning jeg må betale i måneden. Mor er mange mil, men én telefonsamtale unna. Jeg kan godt bli her jeg er nå. Helt greit det.

Trøbbel med transversus abdominis.

Der var den igjen. Denne merkelige følelsen jeg ikke liker at sniker seg inntil meg. Den kryper ned langs ryggraden og pakker seg rundt transversus abdominis uten man legger merke til det. Ikke før den har fått gravd seg godt inn, så godt inn at det ikke lenger er en enkel operasjon som skal til for å fjerne denne følelsesmessige amøben som snylter på meg selv og tankene mine – merker man den. Men da er det for seint.

Jeg forsvinner langt inni mitt eget hode. Det gjør jeg ofte. Jeg ser bilder og hører tanker, og øver på ting jeg vil si til diverse mennesker – men som jeg aldri faktisk tør å spytte ut. Jeg bleikner alltid, snur i døren. Ganen nekter, tungen blir lam. Dikter opp en unnskyldning for meg selv så jeg slipper. Tenker – nei, neste gang. Ja. Da gjør jeg det. Neste gang er fint.

Det skjer mye der oppe. Jeg sitter og stirrer ut i intet, men stirrer allikevel langt. Øynene fokuserer på det som foregår i hjernebarken. Det bare jeg ser. Alle de forvirrende tankene og bildene av ting jeg har sett, skal se og håper på å se. Jeg gjør det også når det er mennesker rundt meg. Det må jeg slutte med. Går det bra med deg? Spør de. Er alt i orden? Er du trist? Er du trøtt? Men tror de begynner på bli vant til det nå.

Jeg kan ikke påstå at jeg er noen av delene. Ja, det går helt greit med meg. Det meste er i orden. Trist? Mulig. Men sier nei. Kanskje litt trøtt. Ja, jeg fikk ikke sove. For mange tanker. For mange dersom, hvis og frem til fall. For mange ja, men. For mange skjerp deg, ingenting kommer til å forandre seg. For mange nå må du forandre deg.

Jeg tror ikke folk liker meg egentlig. De bare tror det. Og som følger av at de bare tror det, forsvinner det fort når de innser at det å tro ikke er nok. Du må mene, tenke, føle. Tro hjelper mange her i livet, men det er bare hjernen din som søker etter det beste. Hjernen klamrer seg til håpet om noe bedre, større, annerledes, bra. Og det handler ikke bare om religion og liv og død og himmel og helvete, det handler om medmennesker og inntrykk. All tro blir testet på et tidspunkt. Jeg er realist. Jeg tror ikke før jeg kan se det, forklare det, gjenskape det. Jeg har lite tro på mennesker. Som følger av det er det naturlig for meg å komme til konklusjonen at mennesker ikke heller har tro på meg. Og jeg veit hvordan jeg er – jeg veit hvordan jeg oppfører meg, hva jeg sier, hvordan jeg sier det, hvem jeg sier det til. Hvorfor skal ikke du gå lei av meg også?

Følelsen ruger rundt magemusklene her jeg sitter. En husokkupant, en plageånd, en mygg som suger ut alt for mye av det jeg trenger. Jeg kan ikke forklare det, veit ikke hva det er, hva det kommer av. Ikke hva som forårsaker det, hva som får det til å forsvinne. Men jeg merker jeg har lyst til å unngå mennesker, isolere meg. Gå lange turer i mørket med høy musikk på ørene. Men jeg tvinger meg selv til å være sosial.

Jeg stirrer ut i ingenting igjen. Men tankene får en annen retning når denne følelsen har bosatt seg i meg. De er tomme. De handler ikke om noe, de har ingen mening, noe formål. De er verken positive, negative eller produktive. Det er bare en masse av ingenting som utvider seg eksponentielt over tid. Jeg legger meg ned, lukker øynene og venter på at det skal gå over.

Pust inn, pust ut.

Sandra er for tiden stresset i sjelen sin. Hun må slutte å si ja til alskens forespørsler, og konstentrere seg om å bli ferdig med én ting om gangen. Takk, kjære medmennesker for at dere lar meg sjefe dere rundt slik at alt blir gjort. Eg hugleikar dere. Takk til kollegaer som stiller opp uten en tråd på aktworkshop, og takk til kollegaer som får meg til å le av ymse slibrigheter når jeg egentlig ikke føler for å smile i det hele tatt. Jeg vil presisere at dere skal få igjen. Jeg skal hjelpe dere når dere stresser, og høre på når dere snakker om fortid, fremtid, bekymringer og kompliserte medmenneskelige forhold. Dere er ganske allrighte.

Til salgs: sort hull

Jeg vil veldig gjerne legge ut mitt sorte hull for salg. Det har aldri blitt brukt, men jeg har trasket endel langs kanten, så denne er noe slitt. Dette er et fantastisk sort hull av ypperste kvalitet som sørger for at du blir begravet i mørket så man glemmer alt rundt seg, og man trenger ikke å klatre opp igjen før alle dine problemer er løst. Ingen garanti for at de faktisk løser seg mens du ligger der nede vel å merke. Kanskje derfor bare kanten er slitt - jeg har har kun tippet veldig på den. Om noen har en slags annen innretning som kan få meg til å slutte å være kald, og som kan få sommerfuglene tilbake, og tankene på rett kjøl - er jeg mer enn villig til inngå en slags byttehandel. Selges på grunn av mørkeredsel. Kanskje derfor jeg alltid har hold meg på kanten og.

P.S. Hullet kommer uten bruksanvisning, og jeg tar intet ansvar for evt. konsekvenser som følger av at du velger å hoppe ned i det.

Om værgudene i nord, et høyt utviklet kløne-gen og det å føle seg som en hillbillie.

Trondheim er et fascinerende sted værmessig. Her er det mildt lenge - og så blir det plutselig kaldt. Dette kan også variere fra dag til dag - 10 blå den ene dagen - 10 røde den neste. Det er nå så. Men det begynner å bli en smule problematisk når den ene kalde dagen får for seg at den skal begynne å snø - hvorpå nestkommende dag gjør denne snøen til slaps - hvorpå dagen etter fryser denne slapsen til is. Som ikke smelter - for nå, nei nå er det slutt på de milde dagene. Resultatet? Et isbelagt og helsefarlig Trondheim. Takk, O ærede værguder for den fantastisk gjennomtenkte planen.

Kanskje det var med vilje? Kanskje dere sitter der oppe og drikker mojito av frostede glass mens dere ler ondskapsfullt, er fulle av skadefryd og titter ned på stakkars meg mens jeg ligger der og kaver som Bambi på veien utenfor blokken min - med vesken flyvende avgårde og tenner som fyker alle veier mens forbipasserende gir meg et skeptisk blikk og sikkert lurer på hvor jeg har lært de glosene som kom ut da jeg oppdaget at en bit av tannen min var borte. Takk så meget - O store og allmektige, ondskapsfulle værguder - nå må jeg gå rundt og se ut som en hillbille som mener tannleger er kvakksalvere på linje med djevelutdrivere og naturmedisinere - i den grad de i det hele tatt har hørt om odontologi og dertil behandlinger - med en halv fortann til allmenn beskuelse frem til tirsdag klokken 17.10. Fryd og glede.

Jeg tror jeg mangler et gen - eller har et for mye. Det berømte kløne-genet. Et lite, krøllete gen som ligger der latent og slår til hver gang jeg skal gå gjennom en dør eller reise meg opp eller helle noe i et glass eller håndtere skarpe ting. Nei, jeg blir ikke mishandlet hjemme. Jeg gikk faktisk på en dør. Blodig pizza? Åja. Sandra som reiv ost.

Om noen veit hvordan man blir kvitt dette genet - eller fortelle meg hva jeg må svelge for å få det genet som mangler - la meg vite det og du vil bli elsket for alltid av undertegnede. Imens skal jeg sitte her, polstre meg selv og plastre mine skader, mens jeg sterkt vurderer å ta frem skøytene når jeg skal frakte meg selv rundt i denne isbelagte byen. Så skal jeg bli buktaler frem til tirsdag, og bare smile med lukket munn. Ikke det at jeg er bitter.

Kanskje litt.

Vrangforestillinger om trær og fascinerende unntak

Hukommelsen min har store, sorte, svidde hull. Krater nærmest. De ekspanderer for hver dag som går. Jeg husker fragmenter – et og annet bilde her og der – som opplyst av den grelle blitsen fra et engangskamera. Dette krateret kalles barndommen min.

Mor er fornærmet, såra og vonbråten – men ikke minst oppgitt. For slik hun ser det, som hjemmeværende mor frem til jeg var åtte (igjen, dette er ren gjetning, for ingen konkret hukommelse om når mor begynte å jobbe har jeg ikke..) var alle disse dagene med kjøkkenet nedklisset av trolldeig, maling, glitter og glanspapir og alle sykkelturer, fjellturer, båtturer og ymse andre utflukter stort sett bortkastet tid. For jeg husker det jo ikke allikevel..! Dog liker hun å tro at det har dannet et slags grunnlag for den jeg er i dag. Meget mulig sier nå jeg, men det hadde nå vært fint å kunne mimre litt om gode, gamle dager en gang i blant og. Selv min mimring om forrige uke er litt vag – takk til deg som tildelte meg hjernen til en dement fisk av typen gull.

Men det jeg faktisk husker tror jeg allikevel kan gi et relativt godt helhetsbilde over hvorfor jeg er som jeg er i dag. Familien Heier Evensen er nemlig – og vil aller mest sannsynlig alltid forbli relativt spesiell. Men vi er da alle spesielle sier du? Vel, noen litt mer enn andre.

La oss begynne med far. Det jeg husker best fra mine tidligere år, er at det var far som lakkerte mine små pølsefingre rosa da jeg var liten og ekkel. Det var også far som var middagslager og kjøkkensjef med forkle og mel i pannen. Man kan jo også nevne at når far hadde mel i pannen var det mel over resten av kjøkkenet også. Det er der mine sølegener kommer fra – og det var visst et fryktelig dominant gen her i gården. Nuvel. Mens far var på kjøkkenet og sølte mel og lakkerte negler, var mor å finne i en grisebinge eller i skogen med sin beste motoriserte venn Johnsred – og tok ut skjult aggresjon over mann og barn på intetanende trær enten de hadde noe inderlig ønske om å bli ved eller ikke. Ja – min mor er litt mann – men motorsag. Utdannet bondeknøl er min beskrivelse av denne velsminkede damen med lange, røde negler inni tømmerhoggerhanskene. Agrotekniker heter det visst på fagspråket. Nå sitter hun bak en skranke og gir gamle, innskrumpede bønder råd om blodmidd på høna, smådyr på engletrompeten og hva man skal gjøre om man har vært så uheldig å få plommepung – mens hun intenst prøver å ikke le av disse problemene, for mor har visst en tendens til å klatre ned i kofferten hun og.

Så der har vi guide til Sandra skavanker del 1-4: Jeg syns menn hører til på kjøkkenet, jeg søler som en bartender med Parkinson, jeg er litt mann – som min mor og jeg har arvet denne kofferten jeg praktisk talt bor i. La oss gå videre.

På barneskolen fikk jeg forbud fra mine foresatte om å synge eventuelle sanger jeg hadde lært i løpet av sommerferien. Disse sangene var nemlig i god Hvalersk tradisjon drikkeviser – og ble prentet inn i mine små, grå etter utallige kvelder og dager med merkelige, men fantastiske Hvaler-mennesker. Barnevakt var nemlig oppskrytt. Men dette kan vel kanskje ha vært til min fordel da jeg alltid har omgåtts bra med voksne mennesker – og kanskje det også er grunnen til at folk alltid har trodd at veslevoksne meg har vært eldre enn det jeg er. Man blir hva man omgås, er det ikke slik? Men misforstå meg rett – verken mor eller far var alkoholiserte hele sommeren med barnet plassert på en krakk ved siden av seg. Nei, sommeren på Hvaler er fylt med strandkrabbefiske, bading, bål og gitarspilling – med eller uten promille.

Apropos gitarspilling kan man nevnte at mor er trubaduren i flokken. Til sin 40-årsdag fikk hun motorsag og 12-strengers gitar. Fantastisk kombinasjon. Nå er også et godt tidspunkt å nevne fascinerende unntak i Sandras hukommelsestap #1: utmerket husk når det gjelder sangtekster og filmreplikker. Det er merkelig – nærmest freakish – og utrolig irriterende. Har jeg blitt fortalt. Tro meg, du vil ikke se på film med meg i samme rom. Jeg snakker med på replikkene på filmer jeg har sett én gang og synger på sanger jeg hørte i heisen. Mors gitarklimpring og unntak #1 er derfor grunnen til at jeg har uhorvelig mange unyttige sangtekster fra alskens epoker og utallige sjangre. Mye svensk, mye sært og mye unyttig. Men for all del hjernen min – spar på den informasjonen. Bra. Jeg har også arvet mors merkelig fascinasjon av André Bjerke. Jeg kunne lange, kompliserte dikt utenat allerede i tredje klasse. Helt normalt å kunne sitere ”Dialog med et speilbilde” ordrett før man har fylt ti år spør du meg. Sikkert en psykolog der ute som er uenig.

Så der har vi punkt 5-8 i min merkelig eksistens: fikk ikke lov til å synge drikkeviser på skolen, var veslevoksen i mangel av barnevakt, har uhorvelig mange merkelige sangtekster lagret i hjernebarken og siterte André Bjerke før jeg hadde rundet mitt tiende leveår.

Noen av disse blitsglimtene som lyser opp krateret er nokså koselige og. Jeg veit riktignok ikke om det er reelle minner, eller om jeg har sett bilder fra situasjonen. Jeg husker blant annet min bestefar som trillet bror og meg rundt i en hjemmesnekret trillebår ment for vannkanner rundt hytten på Enhuus. Jeg husker også en fiks patent på en huske laget av en modifisert, oransje stol og noe tau og mormors tre som ikke måtte hoppes for hardt på – i frykt for at det skulle ødelegges. Har på følelsen at sistnevnte er en slags vrangforestilling man hadde.

Et annet koselig minne ble det kastet et litt annet lys på her om dagen. Man snakket om lyn og torden – og hvordan enkelte er redde for den slags. Min bror og jeg er ikke en av dem. Jeg sover aldri så godt som når Tor tar en skikkelig omgang med hammeren sin der oppe. Det kan vi takke mor og far for – for hver gang uværet senket seg over Plankebyen ble vi plassert i baksetet på bilen og kjørt av gårde for å ”se på været”. Bikkja lå igjen hjemme – innerst inne i et hjørne, klemt inn under sofaer og hjørnebord med halen godt stappet mellom beina. Dette ble imidlertid oppfattet som koselig av oss to små, lett påvirkelige mennesker som til dags dato håper at mørke skyer gnistre og som gleder seg når de merker at det begynner å bli lummert ute. En vis sjel ødela imidlertid denne idylliske illusjonen for meg her om dagen – da hun nevnte muligheten for at mor og far også egentlig ville ligge under et hjørnebord med halen mellom beina når uværet kom luskende – men som innså at en bil med gummihjul sikkert var tryggere enn et hundre år gammelt trehus. Pingler med halen mellom beina eller ikke – bror og jeg kommer aldri til å være redde for bulder og gnist.

Du lurer kanskje på hva fascinerende unntak #2 er? Jo, det er kanskje enda merkeligere enn nummer én. Jeg har nemlig en merkelig bra stedsans og et ganske omfattende bibliotek av plantegninger på lager. Jeg finner frem og ser for mer gater og steder på plasser jeg kun har vært én gang. Og selv om jeg ikke husker min farmor som dro til nyere jaktmarker den sommeren jeg fylte åtte – hvilket jeg skjemmes over – kan jeg uten problemer tegne en nøyaktig plantegning av leiligheten hennes. Forklar den, du.

Men minner eller ikke – jeg har nå blitt som jeg har blitt. Jeg tror det er en viss mulighet for at denne merkelige, selektive hukommelsen er en grunn til at det er fotograf jeg har planer om å bli. Kanskje jeg trenger visuelle påminnelser for å ikke glemme verden rundt meg helt. Kanskje det er der min fascinasjon for å fryse øyeblikk for ettertiden kommer inn – for hvor enn visuelt mitt sinn er, så husker jeg ikke halvparten av livet mitt engang.

Alt jeg veit er at folk ler av meg fordi jeg er litt merkelig – men det er greit – at mor, far og bror har mye rart for seg, men at vi ikke har kranglet en dag i vårt liv. SÅ kanskje de gjorde noe rett, da. Selv med merkelig rollefordeling i hjemmet, motorsager, drikkekviser og andre viser, lyn og torden, vrangforestillinger om trær og plantegninger i det merkelig hodet mitt. Og beklager bror – for at jeg ikke husker mer av vår barndom sammen, men jeg kjenner deg nå, og hopper uten problemer foran tog, utenfor klipper eller kneer Osama Bin Laden i bjellene for deg – uansett hva jeg husker – og det tror jeg du veit også. Så kanskje er det ikke så nøye hva man husker av det som skjedde for mange år siden. Det ligger nok gjemt under tvangstanker og vranglære et eller annet sted.

Sandra har baller.

Årbok. Sterk Reklame. Jobb. Utstilling. Sandra har mange baller. I luften. Sandra føler seg unyttig, for motion trenger ingen fotografer. Sandra skisser årbokmal i stedet. Jeg prøver å delta, da. Komme med kloke ord og innskutte bisetninger. Men det gjør ikke at jeg kan 3D-ting og lage knuste ruter i Flash. Og årboken, da. Tegneserieårboken. Som man har tro på at barna kan hjelpe meg til å gjøre bra. Man trenger barna. Christian, viktig at du leser nå, for du ville jo bli skrevet om i et blogginnlegg en gang. Du der ja, du med rosa lue og som er mann. Oppmerksomhet hit, takk. Christian er min årbokbitch, og han trives med det. Dessuten veldig kjekt at jeg ser ham på lang avstand - du veit selv hvorfor. Tror du stalker meg, forresten. Ser rosa luer overalt, jeg. Også har vi de andre barna, da. De som skal skrive og fotografere og planlegge og designe og illustrere og - ja.. Alt. Om dere er engasjerte og gjør det dere skal og gjerne litt til - uten at jeg må be om det - da vil eg hugleike dere for alltid. Sandra begynner å bli litt stresset i sjelen sin. Og veit hun burde ta bilder av frosne ting. Men tror ikke hun har tid. Kan du låne meg fem minutter så jeg får pustet litt?

I dag er dagen (eller.. Fredag var.)

I dag – i dag er en fin dag å være menneske, en fin dag å være meg. I dag er en dag hvor jeg sitter og smiler på bussen, en dag hvor enhver sang gjør meg munter, og enhver forbipasserende ønsker meg lykke og hell. Enhver fremmed får et smil, ethvert kjentfolk får en klem.

I dag er en dag hvor jeg går av bussen og går veien hjem jeg har gått så mange ganger før – uten å se i bakken. Jeg titter opp på den mørkeblå, nesten sorte himmelen og skyene som beveger seg med meg idet jeg går over den store grusplassen. De følger meg, de skyver seg unna. Gjør plass for denne himmelen som henger der oppe og glitrer i nattemørket. Denne himmelen som virker like munter men samtidig melankolsk – som meg selv. På ørene er favorittmusikken, og jeg synger med uten å se meg om etter forbipasserende. De kan fortelle om dette gale, smilende mennesket som sang høyt for seg selv når de kommer hjem.

I dag er en dag hvor jeg bare har gode minner, tenker på fine opplevelser med herlige mennesker. Denne dagen henger latteren løst, med nettopp disse menneskene. Jeg tenker på det negative og – de negative, men hjernen min kalkulerer ut en måte å se det positive i situasjonen. I dag er dagen jeg får bekreftet nye vennskap, og vi er bitre sammen. Men jeg smiler selv om bitterheten kommer litt frem. Jeg har jo noen å dele den med.

I dag er en dag hvor jeg ikke virker så håpløs. Jeg har fått bekreftelse. Jeg kan glemme de menneskene jeg har lagt bak meg, for de nye gjør avstanden lengre – og savnet mindre. En slags omvent proporsjonal som gjør verden enklere, og gjør at x nesten blir 0. X kan aldri bli 0. Men nesten.

I dag er dagen hvor jeg legger meg seint, for jeg driver med det jeg alltid gjør når jeg er blid (eller frustrert og sint). Jeg skriver. I dag er en av de dagene hvor skyene har forsvunnet og jeg kan sove i måneskinnet. På flere måter enn én. Jeg elsker den følelsen. Jeg liker at det er månelys som treffer meg når jeg ligger der i det mørke rommet mitt. Jeg liker det lyset. Ingenting er så koselig som å sove i det blålige skinnet fra noe så langt unna – noe så fjernt og ukjent, men som allikevel gir en herlig trygghetsfølelse. Det minner meg om hjemme.

I dag er dagen jeg har lyst til å tilgi alle. Jeg har lyst til å tilgi meg selv. Jeg har lyst til å fikse alt for alle, og for meg selv. Jeg har lyst til å få viljestyrken til å yte mitt beste – alltid. Jeg har lyst til å vinne, kjempe, bli noe. I dag er dagen jeg faktisk tror jeg kan.

I dag er dagen jeg sovner med et smil om munnen.

Søker: reparatør som ikke er redd for å bli skitten

Jente på 20 fra Fredrikstad som for tiden bor i Trondheim søker reparatør som kan fikse meg selv og sjelen min. Jeg er litt spesiell, men det har min mor sagt er greit. Jeg har endel tvangstanker som innebærer sort blekk, rettskrivning, grammatikk og nynorsk, samt endel andre skavanker.Du bør ikke være redd for offentlige utbrudd av latter og tullprat. Man liker å dumme seg ut når man forårsaker det selv. En fordel om du kan førstehjelp. Jeg er defenisjonen av kløne, så minstekrav er plaster i lommen. Fint om du har breie dørkarmer og myke dørhåndtak - Jeg kommer til å gå på dørkarmen og slå meg på håndtaket. Mange ganger. Det feiler aldri. Og ikke bli redd når jeg ler - det er ikke et astma-anfall, jeg dør ikke, jeg har bare trange luftveier og får ikke puste. Ironien og sarkasmen må du bare venne deg til - jeg er uhelbredelig. Jeg er også merkelig opptatt av krill og André Bjerke. Vennene mine er horer og nørds, så om du er fordomsfri hjelper det også. Fordel: er ganske mann, så om noe trenger å bli skrudd, hamret eller spikret, så kan jeg gjøre det for deg.Ulempe: leser aldri bruksanvisninger. Generelle fobier: heisdører, automatiske dører og FotoImport. Jeg ble most av en sånn dør en gang. Traumer. FotoImport er en helt annen historie - men det innebærer en skjult inngang, skummel trappegang uten lys, bomberom med store, skumle dører og mann med centimetertykke briller. Om jeg forsvinner noen gang - sjekk bakrommet der etter liket mitt. Så - om du vil deg selv vondt - bli min reparatør, og se om du kan tine isfronten min. Kanskje en føner hjelper. Eller en viftovn/terassevarmer eller lignende. Lykke til. Men vurder å løpe før det er for seint.

Dersom, hvis og frem til fall.

Man gjør alltid ting man angrer på, handlinger som kanskje ikke er så heldige, erfaringer man kanskje kunne vært foruten. Man tenker og funderer. Om jeg bare hadde, tenk om - dersom, hvis og frem til fall. Men i bakhodet veit man at man ikke får gjort noe med det. Gjort er gjort, spist er spist. Er det ikke slik?

Man skal lære! Ja. Det er det man skal. Erfaringer man gjør her i verden, valg man tar, feil eller riktige, kloke eller mindre gjennomtenkte, det er det som legger veien for deg her på den våte planeten vår. Det er det som danner kartet til den du er og etterhvert vil bli. Neste gang gjør du ikke det samme, tenker du. Neste gang skal det bli annerledes, neste gang skal alt bli så bra!

Men etterpåklokskap og faktisk handlig har en tendens til å overmanne hverandre. Idet man sitter der og funderer og etterpåklokskapens lys letter opp alle skygger av tvil om at det du har gjort var feil - eller riktig - glemmer man hvorfor man gjorde det man gjorde. Man fokuserer bare på resultatet. Så kommer dagen du har havnet i situasjonen igjen, og bryteren til dette lyset du for ikke så lenge siden var så opptatt av blir slått av - lyset blir blåst ut som et nedbrent stearinslys og blinker som et gammelt lysrør før det endelig tar kvelden. Så er vi tilbake til start. Tenk om. Neste gang. Ja, da skal alt bli bra.

Helt til lyset begynner å blinke.

Jeg vil også kunne fikses med gaffateip.

Tvangstanker og terapi for fulle begere

Jeg undrer. Igjen. Det skjer ganske ofte. Litt for mye innimellom, litt for mange bekymringer uten grunn. Hodet mitt virker på merkelige måter, stemmebåndet sier underlige ting. Noen ganger strømmer det uten stopp. Da blir folk rare. De syns sikkert jeg er rar. De ler litt - eller ler veldig. Eller bare ser rart på meg med et skeptisk blikk. Ikke alltid jeg klarer å stoppe. Da må du hjelpe meg.

Jeg synger. Mest når jeg er alene. Jeg er en skapsanger, en dusjsanger, en kinosanger. Bror blir flau når jeg synger med på vignetten når vi er på kino. Men det er nå helt normalt spør du meg. Resten av menneskene i kinosalen stusser litt og. Bror later som om han er støttekontakt. Men noen ganger må man bare - noen ganger må jeg slippe ut litt lyd som har samlet seg opp i strupen. Hvorfor ikke på kino? Ikke si du blir flau, da synger jeg bare høyere og jævligere. Å dumme seg ut er morsomt når man forårsaker det selv.

Jeg skriver. Jeg har blokken min som redder meg fra sorte hull. Skriveblokk og sort kulepenn har vært redningen mange ganger - de gangene lyd ikke hjelper. Og ja - pennen må være sort. Tvangstanker er en del av min sjarm. Når jeg skriver renner begeret over og ned på papiret. Terapi. På en måte. For meg selv. Det er ingen som leser det. Kanskje like greit. Sikkert ganske disturbing om du ikke bor i mitt hode.


Så jeg er visst merkelig. Har jeg blitt fortalt. Jaja. For seint å gjøre noe med det nå.
Jeg var visst merkelig i Egypt. Kanskje jeg sang?

Oslo og Fredrikstad og Oslo og sånn.

Jeg har ikke skrevet så mye i det siste. Har hatt mye å tenke på, mye å gjøre, mye tid å sløse bort. Og da skriver man ikke. Man tenker på å skrive - men man gjør det ikke. Men det skal ta slutt, nå.

Jeg vil til Australia. Typ nå. Jeg vil gå på skole der, og feire jul med jentene i varmen og lage oss et liksom-juletre og se Lisen prøve å lage lutefisk og andre ting bare Lisen spiser. Jeg vil bruke juleferien aka sommerferien på å reise rundt til steder jeg sikkert aldri har mulighet til å reise til igjen. Jeg vil gjøre det med favoritt-horene mine. Og etterpå - da vil jeg til Oslo tror jeg. Da skal jeg skrive. Da skal jeg skrive masse. Da skal jeg feste et bein til på denne stolen min utdannelse er. Så blir den enda stødigere. Og da skal jeg leke med Line og Bea. Min mest ariske venn, og min favoritt-spanjol. Fantastiske jenter som man snakker altfor lite med, men som man allikevel føler at det sånn ca bare er en dag siden sist uansett hvor lang tid det har gått. Slikt liker man.

For tiden er man i Fredrikstad. Mor, far, bror og tantebarn blir bekost, og jeg har fotografert i Oslo. Jeg har forvekslet portrom med kusiners portrom. Da fikk man litt dårlig samvittighet. Tenk å besøke venner og din gale kusine som du snakker så altfor sjeldent med bare bor noen titalls meter unna. Men hun gjorde visst ikke det. Så da ble samvittigheten bedre.

På torsdag er det Oslo igjen. Men bror. Han skal få bursdagsgaven sin. Vi skal på Raske Menn. Jeg gleder meg. Jeg gleder meg til å høre bror le. Da er han zo zoot. Også veit jeg at han er glad i sjelen sin. Og da blir jeg glad i sjelen min. Man er glad i bror.

Men nå skal man sove. Blei visst en lang dag i går. Og tipper den i morgen ikke er over på fem minutter heller.

Jeg vil til gokk.

Jeg vil reise. Jeg vil ta toget til India og se masse rare mennesker og oppleve skumle ting - som virker skumlere når man kommer hjem og innser hva som kunne gått galt. Men man tenker ikke på det der og da. Jeg vil reise til steder hvermansen ikke har vært, dit hvor noen ser på deg med store øyne, for Norge, det er langt unna, det. Jeg vil fotografere disse menneskene og fargene de har rundt seg. Trenger ikke være India forresten. Men det må være langt. Det kan ikke være et sted hvor charterfeber kunne filmet neste sesong, og hvor menyen finnes på syv språk, inkludert norsk og svensk. Jeg vil ikke møte på bareiere på stranden som er fra Sverige, eller vanke på en bar som har norsk flagg i vinduet. Jeg vil ikke møte på naboen min eller han rare som går i paralellklassen. Nei, jeg vil ha sekk og ta ukomfortable fremkostmidler og gå meg bort i landsbyen og få hjelp via gestikulasjon og flaks. Line, min ariske venn, du ga meg forhåpninger. Noen andre som vil ta turen nå som hun har backa ut?

Fy på meg.

Jeg føler jeg må gjøre noe. Jeg har vært treig, travel, opptatt, distrahert. Skrevet historier som kunne vært langt mer skitne om druer og alskens frukter. Jeg har vært fryktelig mye på skolen, både undervisning og jobb blir mange timer. Jeg har planlagt og fotografert. Ikke til oppgaven, men. Jeg har vært flink - i motsetning til dere andre slackers - og faktisk gjort fotonovelle-oppgaven. Men jeg har ikke vært på Gløshaugen en eneste gang. Må dit. Må dit nå. Må ned i kjelleren. Ta det siste bildet. Må tidlig opp i morgen og på Gløshaugen en gang til. Må på skolen etterpå. Må på jobb etter det. Må på Gløs igjen på kvelden. Må må må. Burde ha gjort det tidligere. Men slik ble det altså ikke. Onsdag er dommedag. Ragnarok. Apocalypse. Osv. Gi meg litt viljestyrke, inspirasjon og selvdisiplin? Snill?

Jeg begynner å lure litt på mennesker.

Vilvilvil

Jeg vil ha, vil ha, vil ha. Vil ha Hasselblad. Vil ha eget mørkerom. Vil ha storformat med polaroid. Vil ha polaroid. Vil ikke bruke digitalkamera på lenge-lenge og bare bruke analogt. Vil lukte mørkerom hver dag, og krangle litt med spolen. Vil spise masse gulrøtter så jeg får superawesome nattsyn. Har hørt man får det av gulrøtter. Vil høre mer av Veronicas slibrige lyder i mørket. Vil ha det like travelt som jeg har det nå hele tiden. Vil egentlig bare jobbe helg på skolen. Man liker søndager i resepsjonen. Vilvilvil.

Preview på Hasselblad-bildene^^

...

Han fortalte oss alderen sin. Jeg klarte nesten ikke å se på ham for jeg hadde så lyst til å bryte ut i latter. Å, vi veit. Vi veit det veldig godt.

Veibeskrivelse, takk.

I en ideel verden faller alle brikker på plass, alle problemer løser seg, og man har ingen bekymringer. Man henger seg ikke opp i detaljer, og man gjør ikke mennesker sprø fordi man tenker for mye. Ingen mennesker svikter deg, overrasker deg på negativt vis eller får deg til å føle deg liten. Man er fornøyd med seg selv og gjør det man skal når man skal. Planer faller ikke i grus, og man stresser ikke for småting.

Noen som kan veien dit?

AnthemBoy

Hjernen min jobber på høygir, jeg føler for å hoppe opp og ned og synge alle verdens nasjonalsanger med den vakre stemmen min - jeg vil bli den nye AnthemBoy. Jeg vil ta karuseller og hoppe i hoppetårn. Jeg vil spille luftgitar med tidenes innlevelse sånn som mannen som vandret på Solsiden her om dagen og gjorde det helt alene for seg selv. Jeg vil at flere mennesker skal se på meg som om jeg er gal - sånn som Alex og AK gjorde i dag - bare fordi jeg sang OL-sangen til Simen. Den som er så gøy. "Nå er det OL, og vi gleder oooooss til snødekte fjell, en viiinterkveld.." Jeg vil sykle med kjole på, bade i havet. Jeg vil snurre rundt og rundt til jeg blir så svimmel at jeg må sette meg ned på bakken. Jeg vil le en gang til av Erik sin historie om menn uten tenner og med viltvoksende pels på bussen, lubbent barn med sprikende knapper på bunaden og en kineser på McDonalds med Internett som stirret som en slags ugle ut fra en kant på 12 år gamle Erik. Freaky. Jeg vil le så jeg mister pusten. For det gjør jeg jo. Jeg vil løpe i regnet, jeg vil gå tur i mørket med iPoden på full guffe. Jeg vil haike til India, ta bilder av alskens mennesker og bygninger. Jeg vil løpe til Oslo og snakke Lena med Line. Noen som er med?

My blog is LEET!

Beklager. Måtte bare. Gutar, dere har øydelagt meg.
1337 FTW^^

Status

Slik er statusen på Lade per i dag^^

Hold deg primitiv.

Underlige tider, merkelige tanker. Finner ikke helt veien, famler meg frem i mørket. Noen ting går det ikke an å sette ord på, forklare med en fornuftig setning. Ordene svelger hverandre, fortærer hverandre med stor glupskhet før man får sjansen til å sortere dem, servere dem på det sølvfatet tungen ønsker å være. De oppfører seg som likpolede magneter og støter hverandre bort. De er som olje og vann - og kan aldri blandes. De blir liggende som fremmede i ganens mange bur. Adskilt.

Hva kan dette komme av? Hvordan kan det ha seg at vi mennesker, vi sofistikerte, velutviklede, veltilpassede rovdyr ikke kan formulere alt vi tenker? Er språket vårt så mangelfullt, eller er det bare meningen at visse tanker aldri skal formuleres og deles?

Kanskje det er en grunn til det. Kanskje er det naturens utspekulerte måte å holde oss tilbake på, holde oss primitive. Tvinge oss til å ty til handling, omgås hverandre, ta på hverandre, føle noe. Er det mulig at språket er overflødig og oppskrytt i det store bildet? Er det mulig at den beste kommunikasjonen er den som skjer når vi berører hverandre, ser på hverandre uten å ytre et ord?

Så se på meg, se på hverandre. Det er bare de sorterte ordene som kommer ut.

LadeLadeLadeLade

I morgen er dagen. Tilbake til Trondheim, hjem til Trondheim. Mattias kom opp i dag, så nå er vi offisielt roomies. Jeg gleder meg, gruer meg, lurer på hvordan det skal gå. Jeg skal dressere ham sier hans mor. Jeg skal prøve. Og så er det straks fadderuke. Andungene våre skal vinne. Vi skal vinne. Fotohorene rider igjen. iLoves it.

Sandra er.

Sandra er utilpass.

Sandra er navnet om du liksom ikke skulle ha skjønt det.

Sandra, er jenten min, alltid<3. En gruppe for de som er glad i Sandra, pusen<3.

Jeg sa også at Sandra er mitt forbilde.

Sandra er mest populær.

Jippi! Sandra er tilbake!

Sandra er ei utrulig sjarmerande og søt jente.

Sandra er lei av bimbo-stempel.

Sandra er svært spent på hva Stoltenberg vil si.

Sandra er svo mikið vakandi þegar við erum í göngufer þannig að það er miklu skemmtilegra fyrir hana að geta skoðað í kringum sig í kerrunni.

..ifølge Google.

Holga, baby!

Jeg er fryktelig fornøyd i dag. Alt har klaffet, alt har gått min vei. Brikkene faller på plass, og det er bare snakk om dager før jeg skal tilbake til Trondheim. Jeg har fått fremkalt tre ruller 120-film fra min elskede Holga, og Japan skjønte faktisk ar jeg bare skulle ha negativene, ikke papirkopier. Jeg liker det. Jeg liker Holgaen min mer enn noensinne. Og jeg liker FotoImport. For de har 127-film til Brownie Reflexen min. Og jeg liker mormor. For hun har to gamle kameraer som jeg skal få når vi besøker henne på søndag. Jeg liker.

Legger ut noen bilder fra York. Tatt med Holgaen. Kjærleik.

Sandra skal på Månen.

Sandra skal på Månen i dag. På Månen spiller Kaizers. Sandra gleder seg. Sandra skal møte Bea og Mari. Og kanskje Line og sikkert Petter. Og andre mennesker som har forvillet seg bort dit. Det blir koselig. Sandra må vente litt til før hun kan gå - men ikke lenge, nå.

Two weeks and counting.

Jeg er hjemme igjen. Jeg er norsk igjen. Jeg kjører på riktig side av veien igjen, jeg er tilbake på jobb igjen. Jeg har ufremkalte filmer fra Holgaen min og fra Seagullen min. Jeg har ny koffert, fordi jeg ikke fikk plass til alt etter intens shopping i England. Jeg har bestilt flybillett tilbake til Trondheim. Jeg har planlagt festligheter i heimen den 1. august, som i gode gamle dager - som egentlig ikke er så lenge siden.

York var fint denne gangen også. Man liker York. Men man fant ut at man egentlig liker Liverpool også. Når man var der i fjor, var hele byen en byggeplass, og det var i grunn ganske stuslig og trist. Men nå er det fint og nytt og pusset opp og stort og masse butikker og det største kjøpesenteret jeg har vært utsatt for ca. Man har funnet ut at det er et utmerket sted å dra på fotohoretur, med billig fly, billig å bo, billig alkohol, masse shopping og ikke mint rødhårede gutter til Lisen. Det er mange av dem i England. Hun kan fråtse vilt.

Men imens skal man glede seg til Trondheim. Under to uker til retur. Jeg gleder meg stort. Bror blir alenebarn igjen, og jeg skal bo sammen med Mattias. Man skal være fadder for de nye NKF-erne, og drasse med seg de små andungene rundt om i byen, slik de gjorde med oss i fjor. Man skal vinne rebusløpet uten å gjøre så mye ekkelt som sist - det kan barna få gjøre. Man skal konsumere tax-free-varene ved hjelp av blender, is og blandevann, og man skal drikke Jäger fra de morsomme glassene mor og jeg fant i den rare butikken. Man fryder seg over at Hula er borte for evig og alltid, men bekymrer seg litt for at det bare er ett år igjen i Trondheim. Skal dette året gå like fort mon tro? Håper da ikke det. Pere, bringebær, chinchilla og zleezy skal ride igjen. Sett noen bra filmer i det siste, jenter?^^

Og jo - Vote for Pedro.

Sandra Holganerder på en mur.













Far henger jakken sin over Holgaen så ikke "leksaken" skal syns på bildet^^













Far og Sandra er tøffe og går på kanten.













Far er merkelig når man spiser lønsj. Ja, det staves sånn.













Mor og Sandra tar bilde av seg selv.

Kort emigrering.

Nå skal Sandra sove. For i morgen reiser man til England. Man skal være borte i ni dager og åtte netter, og man skal lande i Liverpool, ta toget til York, farte litt rundt til Goathland, Withby og andre koselige små byer, dra tilbake til Liverpool, være der en natt - og så er det tilbake til Noreg og jobb. Men før det skal puber testes, restauranter besøkes, penger brukes. Altfor mye om jeg kjenner oss rett. Men det blir bra. I sentimentalitetens navn legger jeg ved noen bilder fra sist jeg var der - den gangen med mediagjengen fra Glemmen. Herlig tur med snåle og morsomme mennesker. Bildene er forøvrig rappet av Christina, Cecilie og Stine. Mine er på den eksterne harddisken som ligger begravd i Trondheim-bagasjen og er dessuten av et slikt antall at jeg hadde sittet her og mimret til langt på natt. Så da tyr man til Fjesboka, og tagger man selv har blitt utsatt for.

God natt, og snakkes om ni dager - med såret bankkonto, stappfull koffert og én uke mindre ferie.

Hvaler, varme og vin.

EA - beklager. Jeg veit. Jeg er treig. Men til mitt forsvar - skrive gjør man da ikke når været er fortreffelig, man har ny båt, hytte på Hvaler, og tilbringer ca all tid man ikke er på jobb der. Og i helgen - da finner man på ting med festlige mennesker, og kræsjer guttegrilling på Nordenga hos Mikael og Mattias. Og i dag, ja - da skal det bli vin og festlige mennesker det er lenge siden man har sett på Gressvik. Det må du da forstå, kjære deg.

Men siden jeg først er her.. De siste tre ukene har jeg jobbet, jobbet, jobbet og jobbet. Stått opp altfor tidlig for min privatskole-som-stort-sett-begynner-klokken-11.15-sjel. Båret utallige kilo fôr, hentet x-antall kanner plantvernmidler og jeg har fylt min måke-silo-kvote for fem livstider. Jeg er mann på Mølla, og begynner å få overarmer som en bryggesjauer (aka Mor). Men festlig er det.

Og når man ikke er på Mølla, er man på Hvaler. Man får besøk av The DN, og man blir bedt på fest med smårips/mannebein i Kuvauen. Man ler av gutt på bademadrass som har VM i svømming, løping og Yatzi. Man ler av at han hadde stemte Oslo s-er, var pappagutt til tusen, og at han refererte til far som "Hagla". Man ler av at far skremte bort noen av dem, og ropte høyt til onkel Øivind at han skulle hente haglen - derav kallenavnet. Man ler av at "du kanke skyte meg med halge på fem meters avstand. Det er dødlig det, mann!" Man fryder seg over at det er varmt i luften, varmt i vannet, vindstille i hagen. Man er forvirret over albino-moreller i hagen, de skal da være røde. Men albino-moreller er gode de og. Man gremmer seg over begynnelsen på et t-skjorte-skille på grunn av arbeidsuniform, og man gremmer seg over at man bekymrer seg uten grunn og sender lange bekymringsmeldinger til mennesker dette gjelder. Men man er glad for at dette er en rolig fyr, som sier at alt blir bra. Man morer seg med festlige mennesker på Hvaler, når man kræsjer guttekveld fordi man kjeder seg på Kuvauen med mor og far. Og man ler når de spør om jeg har snakket med visse personer i det siste. Haha. Nei, jeg har ikke det :P Og man syns det er koselig å tilbringe litt tid med Mattias igjen. Selv om man ikke fikk pratet så mye. Men det gjør ikke noe. Man gleder seg til fest hos Lars i gokk borti Gressvik, med mennesker man ikke ser ofte. Man gleder seg til York, men gleder seg til Månen, man gleder seg til Trondheim, Quak!09, skjøgene mine, og no more Hula. Man gleder seg til Mattias flytter inn, og at ting skal ordne seg. Man har det i grunn ganske bra.

Heimat med bror.

Leiligheten er striglet. Klesskapene er neste tomme. Bagasjen er pakket, og ekstrasengen står klar i gangen. Snart, veldig snart kommer bror. Han er her for å hente meg hjem til Fredrikstad, men vi drar ikke før på torsdag. Dommedag. Karakter på mappen-dag. Frem til det skal vi kose oss på Lade. Prate shiiit og tulle og le av usaklige ting. Æ glæd mæ. Og han må lide seg gjennom filmkveld med folka mine i morgen. Haha. Vi snakker chick-flick og skjøgeprat. Stakkars liten.

Glad i bror.

Velkommen hjem.

Der borte går det en vei. Den er grå, grov, slitt, har sine feil og mangler, den har gule og hvite streker som forteller oss hvordan vi kan bevege oss på den, og den har kun én destinasjon - hjem. Langs den finnes pauser, distraksjoner, avbrekk. Langs den finnes folk og fe, historier og latter. Langs den finnes verden, pent og pyntelig dandert rundt, over og under den. Ta en titt på den. Legg merke til den. Legg merke til trærne som fyker forbi, legg merke til vannet som renner parallelt med deg. Det er ikke ting som passerer deg. Det er tid. Det er livet.

Reisen kan være lang, den kan ende så altfor kjapt. Veien kan føre deg på avveie. Du kan ta snarveier, du kan stanse for å nyte utsikten. Du kan kjøre omveier, bare fordi du kan. Bare fordi du har tid. Bare fordi. Men du kan aldri hoppe over deler av den fordi den er kjedelig, fordi du ikke liker deg der, fordi du er utålmodig. Hoppe over den som du skipper over en sang du ikke liker. Veien har ingen hurtigtast for hjem.

Pass på soundtracket på din ferd. Pass på hva du sier, hvem du sier det til, og hvem som sier noe til deg. Dine medmennesker er lydsporet på din ferd langs den gule linjen, de er spillelisten din. De er spillelisten med sanger du aldri hopper over, sanger som passer til all slags humør, sanger som får deg til å smile selv om du egentlig er trist.

Ikke fokuser på destinasjonen. Du kommer dit tidsnok. Den venter på deg i enden av veien, der den gule linjen har falmet, og den hvite linjen har blitt grå. Den er bonus-sporet på sountracket, ekstramaterialet på dvd'en, og kommer som en hyggelig overraskelse på slutten. Og ikke minst - husk ferden, husk hvor du kom fra. Tenk på at det er noen som har bruk blod svette og tårer på å legge asfalten foran deg, male det gule og hvite - sånn at din reise skal bli så trygg og behagelig som mulig. Velkommen hjem.